Hopp til innhold

Freden i Campo Formio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Traité de Campo-Formio - Archives Nationales - AE-III-50bis
Kart over områdene berørt av freden i Campo Formio

Freden i Campo Formio ble undertegnet 18. oktober 1797 (27 Vendémiaire, år VI) i Italia av Napoleon Bonaparte og grev Philipp von Cobenzl som representanter for henholdsvis det revolusjonære Frankrike og Habsburgmonarkiet.[1]

Campo Formio, nå kalt Campoformido, er en landsby vest for Udine i den historiske Friuliregionen i nordøstlige del av det vi kjenner som Italia, midt mellom det østerrikske hovedkvarter i Udine og Bonapartes residens. Den franske hærføreren bodde i Villa Manin, herskapshuset til Ludovico Manin, den siste dogen i Venezia, nær Codroipo.

Traktaten ble undertegnet i et gammelt hus på hovedtorget i landsbyen, eid av Bertrando Del Torre, en lokal kjøpmann.

Frankrike fikk De østerrikske Nederlandene, øyer i Middelhavet, blant de Korfu, områder i Italia, og i hemmelige tillegg, anerkjennelse av fransk annektering av land frem til Rhinen. Habsburgmonarkiet måtte i tillegg godta opprettelsen av flere franskvennlige republikker i Italia som Den cisalpinske republikk og Den liguriske republikken.[1]

De hemmelige tilleggsartiklene i traktaten, som ble undertegnet av Napoleon Bonaparte og østerrikske utsendinger, var spesielt viktige for tysk historie. I artikkel 1 anerkjente keiser Frans II av Det tysk-romerske rike floden Rhinen mellom Basel og Nette-elven sør for Andernach som den Frankrikes østlige grense («... La rive gauche du Rhin depuis la frontière de la Suisse au dessous de Basle jusqu'au confluent de la Nette au dessus d'Andernach...»).

De endelige oppgjørene med Det hellige romerske rike av den tyske nasjonen var forbeholdt Rastatt-kongressen (9. desember 1797 til 23. april 1799), som imidlertid aldri ble fullført på grunn av utbruddet av den andre koalisjonskrigen.

Traktaten markerte den seierrike avslutningen på Napoleons felttog i Italia, den første koalisjonens sammenbrudd og slutten på den første fasen av de franske revolusjonskrigene. Med Østerrike beseiret hadde Frankrike kun Storbritannia igjen som motstander.[2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Knut Mykland 1985 s. 180-183
  2. ^ Knut Mykland 1985 s. 184

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]